juli 11 2012 Astri Kleppe, Historiens matematik.
Astri Kleppe, som jag berättade om i går skickade med en fil där hon skrivit mycket intressant om Historiens matematik. Nu får ni träna er norska. När man måste, då förstår man norska mycket bra, är min uppfattning. Om det inte är den där svåra dialekten. Texten är så inkännande och fin!
Det är faktiskt också ett rungande svar till författarna till boken Hot, identitet och historiebruk, som talade om att esterna måste glömma de "gamla oförrätterna".
Historiens matematikk
Historiens matematikk
I diskusjonen om tidens natur blir det av og til hevdet at tidens asymmetri blant annet gjør seg gjeldende i det faktum at vi ofte engster oss for framtiden, men aldri for fortiden. "Det som er skjedd, er skjedd," sier vi, "det er ikke noe å gjøre med det."
På ett nivå er dette sant: når det gjelder de vanlige, hverdagslige tingene. Men når det gjelder avgjørende, dramatiske og kanskje ødeleggende hendelser, er det ikke like lett å slå seg til ro med at skjedd er skjedd. Det er tvert imot få ting som kan gnage og uroe like mye som fortiden. Det handler om smerter som ikke forsvinner og sår som ikke gror, det handler om mening og sannhet.
"Hva var meningen med dette?" spør vi oss, "hva var det som egentlig skjedde?"
Ikke lenge etter at Berlinmuren ble revet, snakket jeg med en venn fra DDR. Alle rundt ham var sjeleglade, og selv var han selvfølgelig også lettet over at muren var fjernet.
"Men," sa han, "det er en ting som ikke lar meg ifred, og det er at jeg ikke skjønner hva som var meningen med all denne lidelsen. I årevis har de holdt oss fange og til og med drept oss fordi vi ville besøke tante Marie på andre siden av muren. Så er muren plutselig vekk, og tvangen og volden med den. Det er som om de i alle disse årene med kniven på halsen tvang oss til å døpe alle barna våre til Petter; og så, en tirsdag ettermiddag, var det noen som sa: 'men la dem for faen kalle ungene sine hva de vil!' - og så var allting plutselig fritt igjen. Javel, så er vi frie. Men hva handlet det om, alt sammen, og hvorfor i all verden måtte alle disse folka dø?"
Etterpå er bare fortellingene tilbake, overskuelige, lettforståelige sammenfatninger: den galopperende inflasjonen og Versaillesfreden ledet til annen verdenskrig, og etter krigen kom den nye tiden med velferd og demokrati. Med demokratiets sårbarhet i mente - det var tross alt i et demokratisk Tyskland som Hitler kom til makten. Hverken demokratiet eller den folkelige vilje klarte jo å forhindre utviklingen av det nazi-fascistiske Europa med alle dets uhellige allianser; Molotov-Ribbetropp-pakten, paktene mellom aksemaktene Italia, Tyskland og Japan, og med alle de mindre landene som mer eller mindre frivillig gikk inn på aksemaktenes side.
Disse paktene var preget av usikkerhet og upålitelighet – det hadde ikke gått et år etter undertegnelsen av Molotov-Ribbentropp-pakten, før Hitler gikk til angrep på Sovjetunionen. Man kan bare grunne på hvordan dagens Europa ville ha sett ut hvis Hitler ikke hadde gått til angrep, og de to verstingene Sovjetunionen og Nazityskland hadde fortsatt å være i allianse -
Etter Hitlers angrep gikk russerne så å si over til den andre siden, de ble allierte. Dette ifølge ganger-regelen minus ganger minus blir pluss eller: dine fienders fiender er dine venner.
Med fotnoten at dette var en venn som alle fryktet. En venn som skulle holde en stor del av Europa i sitt jerngrep helt til krigens absolutte slutt i 1991. Selv idag, decennier etter Tredje rikets kollaps, henger de ideologiske restene av den gamle gangeroperasjonen igjen, og det er få steder hvor den ideologiske forvirringen er like tydelig som i tilfellet Finland.
"As the Stanford historian Norman Naimark explains in "Stalin's Genocides", the UN's definition of genocide was deliberately narrow: "Acts committed with the intent to destroy, in whole
or in part, a national, ethnical, racial or religious group."
This was because Soviet diplomats had demanded the exclusion of any reference to social, economic, and political groups. Had they left these categories in, prosecution of the USSR for the murder of aristocrats (a social group), kulaks (an economic group), or Trotskyites (a political group) would have been possible."
Anne Applebaum, The New York Review of Books 11/11 2010
Good guys and bad guys
En ettermiddag våren 2008 spaserte jeg i sentrale Jerusalem sammen med min venn Leslie Fuchs. Vi snakket om Holocaustsenteret Yad Vashem som jeg hadde besøkt dagen før, og plutselig sa Leslie: "Det der med Holocaust vedkommer ikke meg så veldig, egentlig."
"Hva mener du med det," stusset jeg.
"Vel, vi er jo finske jøder, så familien min var ikke berørt," svarte Leslie, og så fortalte han om onklene sine som var med og sloss for sitt land i såvel vinterkrigen som i fortsettelseskrigen.
Det var nemlig et av Mannerheims vilkår, at når Finland inngikk i våpenbrorskap med Nazityskland, måtte ikke de finske jødene komme til skade.
I sommernummeret for 2006 av Jewish Quarterly (nummer 202) skriver Rachel Bayvel om dette:
Consider the paradoxes. Finland fought on the German side (although it always refused to call itself an ally and insisted that it was only a co-belligerent). Yet it refused to deport, persecute or even discriminate against its Jewish population. And the country even behaved humanely towards Jewish prisoners of war.
Even stranger, Jewish soldiers fought in the Finnish ranks as equals - thereby, inevitably, helping the Germans achieve some of their war aims. Yet in doing so, I will argue, they also served Jewish interests. This article explains the background to these startling anomalies
(...)
By August 1941 the Finnish troops under the command of Marshal Mannerheim had managed to regain the lost territories and almost reached the pre-Winter War border, securing positions on the shores of Lake Ladoga, on the Karelian Isthmus and on the Svir river. It was here the front stabilized until the summer of 1944 - something which allowed Finnish troops to play a crucial role in the further course of fighting between the Germans and Russians.
Despite the presence of German troops in Finland and the German command and Gestapo in Helsinki, Finland rejected Hitler's demands to introduce anti- Jewish laws. Neither in Finland nor in the occupied parts of the USSR were Jews persecuted. Himmler twice came to Finland and tried in vain to persuade the Finnish authorities to deport the Jewish population. Only in a single case, near the start of the war, did the head of the Finnish police agree to extradite eight Jews without Finnish citizenship, seven of whom were immediately murdered.
(...)
On 6 December (Independence Day) 1944 President Mannerheim visited the
Helsinki synagogue, took part in a commemorative service for the Jewish soldiers who had died in the Winter and Continuation Wars and presented the Jewish community with a medal.
It was because of Mannerheim that Finland remained an independent state, unlike the many East European countries which became satellites of the Soviet Union. Finnish Jews continued to have every opportunity to live as a vibrant community or to emigrate to Israel.
Det var et risikabelt grep av lille Finland å alliere seg med Nazityskland for å forsvare seg mot Sovjet. Et selvforsvarsgrep, som i ettertiden uavlatelig er blitt drøvtygget og analysert. Den stående innvendingen er at det var galt av Finland å gå sammen med tyskerne, for finnene var jo ikke nødt til å handle som de gjorde, de hadde nemlig et valg. Som den svenske journalisten Henrik Arnstad skriver i boken "Skyld":..."Dermed gjenstår to alternativer. Enten fortsatt nøytralitet. Eller Nazi-Tyskland."
Fra svenskt ståsted var dette kanskje en rimelig tankegang, ihvertfall i 1941. I ettertid vet vi imidlertid at 'nøytralitet' med største sannsynlighet var det samme som okkupasjon; finnens valg sto med andre ord mellom å bli okkupert av Sovjetunionen og å prøve å bevare sin frihet. Deres 'skyld' er at de ønsket å forbli et fritt demokrati.
I bakspeilet skulle det virke ganske uproblematisk at et demokratisk, lite land ønsker å forsvare seg mot en invaderende, totalitær stormakt. Men det er forbausende mange historikere og synsere som i likhet med Arnstad mestrer balanseakten å sette spørsmålstegn ved finnenes valg ved å godhetserklære, eller ihvertfall OK-erklære Sovjetunionen. Det store antallet døde under Sovjetregimet utgjør ingen hindring for denne OK-erklæringen; det er som om Sovjets ofre blir vurdert med en annen matematikk, liksom prissatt i en annen valuta, enn andre ofre. Som om matematikken er modifisert i lyset av den historiske nødvendighet. Eller kanskje er det enda enklere, kanskje handler det om basal prosentregning. Som en gammel AKPml-er en gang betrodde meg: "kameratene sier at Stalin var 30 % dårlig og 70% god."
Dette har smak av det klassiske patriarkale skjemaet: vinneren alltid er god, eller ihvertfall mindre ond enn den som tapte. Men det var jo ikke på grunn av verdifellesskap som Sovjetunionen ble alliert med vestmaktene, men takket være at Hitler på tvers av Molotov-Ribbentropp-pakten gikk til angrep. Det er en edruelig tanke at en stor del av de norske kommunistene var tyskvennlige - altså nazistvennlige - fram til det øyeblikk da Hitler gikk til angrep på Sovjetunionen! For i tråd med den historiske matematikkregelen var Sovjets venner også deres venner.
I 1945 var russerne altså blant de seirende, det vil si blant "the good guys", og i den etterfølgende mentale mølja kunne de rasjonalisere angrepene på Finland, okkupasjonen av Baltikum, trusselen og kontrollen av det østeuropeiske blokket.
Ikke nok med det, ved våpenstillstanden med de allierte måtte finnene stille krigsforbrytere for retten. Ifølge de allierte omfattet dette også de som hadde ansvar for at Finland hadde havnet i krig mot Sovjetunionen. Det ble opprettet en kommisjon som utredet Finlands utenrikspolitikk fra 1938 av, og konklusjonen var at den finske riksdagen i stort sett hadde godkjent regjeringens politikk, så det forelå ingen handlinger som kunne bli vurdert som kriminelle.
Kravet om å straffe de ansvarlige sto igjen, med det resultat at medlemmer av regjeringen som hadde sittet ved makten ved begynnelsen av
Fortsettelseskrigen, ble dømt til fengselsstraff. Molotov-Ribbentrop-paktens planer for Sovjetunionen ble altså i det store hele gjennomført, med kun svake protester fra den demokratiske omverden.
Det var det akk så nøytrale Sverige som umiddelbart de jure aksepterte annekteringen av de baltiske stater; og dessuten i 1945 utleverte baltiske flyktninger til Sovjetunionen, i den såkalte Baltutlämningen(10).
Og det var den (sosialdemokratiske) svenske utenriksministeren Sten Andersson som ved et besøk i Estland i 1989 uttalte de bevingede ord "Estland är inte ockuperat". De svenske sosialdemokratene sto fast ved dette standpunktet helt til 1991, og i en tale ved Arbetarrörelsens Fredsforum i maj 1990 uttalte samme Sten Andersson at: "Förändringarna i Östeuropa får aldrig uppfattas som en förödmjukelse eller som ett nederlag för Sovjetunionen."
I motsetning til de baltiske statene klarte Finland tross alt å bevare sin frihet. Landet ble skadet og plyndret, men det forble autonomt, og unngikk decennier av deportasjoner, folkemord, sivilisasjons- og miljø-ødeleggelse. Dette vet vi, for vi har facit i hånden: vi vet hva som skjedde i Baltikum og andre land som ble okkupert av Sovjetunionen.
I ettertid er det blitt bekreftet at finnenes forsvar (av Tienhåra og Tali- Ihantala) sommeren 1944, også betød mye for sikkerheten på andre siden av Østersjøen. I 2004, på 60-årsdagen av våpenhvilen, sa den svenske statsministeren Göran Persson:
vi vet att där Röda armén stod vid krigsslutet, där drogs också järnridån i Europa... Det kom att spela en avgörande roll för Sverige under efterkrigstiden.
På ett nivå er dette sant: når det gjelder de vanlige, hverdagslige tingene. Men når det gjelder avgjørende, dramatiske og kanskje ødeleggende hendelser, er det ikke like lett å slå seg til ro med at skjedd er skjedd. Det er tvert imot få ting som kan gnage og uroe like mye som fortiden. Det handler om smerter som ikke forsvinner og sår som ikke gror, det handler om mening og sannhet.
"Hva var meningen med dette?" spør vi oss, "hva var det som egentlig skjedde?"
Ikke lenge etter at Berlinmuren ble revet, snakket jeg med en venn fra DDR. Alle rundt ham var sjeleglade, og selv var han selvfølgelig også lettet over at muren var fjernet.
"Men," sa han, "det er en ting som ikke lar meg ifred, og det er at jeg ikke skjønner hva som var meningen med all denne lidelsen. I årevis har de holdt oss fange og til og med drept oss fordi vi ville besøke tante Marie på andre siden av muren. Så er muren plutselig vekk, og tvangen og volden med den. Det er som om de i alle disse årene med kniven på halsen tvang oss til å døpe alle barna våre til Petter; og så, en tirsdag ettermiddag, var det noen som sa: 'men la dem for faen kalle ungene sine hva de vil!' - og så var allting plutselig fritt igjen. Javel, så er vi frie. Men hva handlet det om, alt sammen, og hvorfor i all verden måtte alle disse folka dø?"
Etterpå er bare fortellingene tilbake, overskuelige, lettforståelige sammenfatninger: den galopperende inflasjonen og Versaillesfreden ledet til annen verdenskrig, og etter krigen kom den nye tiden med velferd og demokrati. Med demokratiets sårbarhet i mente - det var tross alt i et demokratisk Tyskland som Hitler kom til makten. Hverken demokratiet eller den folkelige vilje klarte jo å forhindre utviklingen av det nazi-fascistiske Europa med alle dets uhellige allianser; Molotov-Ribbetropp-pakten, paktene mellom aksemaktene Italia, Tyskland og Japan, og med alle de mindre landene som mer eller mindre frivillig gikk inn på aksemaktenes side.
Disse paktene var preget av usikkerhet og upålitelighet – det hadde ikke gått et år etter undertegnelsen av Molotov-Ribbentropp-pakten, før Hitler gikk til angrep på Sovjetunionen. Man kan bare grunne på hvordan dagens Europa ville ha sett ut hvis Hitler ikke hadde gått til angrep, og de to verstingene Sovjetunionen og Nazityskland hadde fortsatt å være i allianse -
Etter Hitlers angrep gikk russerne så å si over til den andre siden, de ble allierte. Dette ifølge ganger-regelen minus ganger minus blir pluss eller: dine fienders fiender er dine venner.
Med fotnoten at dette var en venn som alle fryktet. En venn som skulle holde en stor del av Europa i sitt jerngrep helt til krigens absolutte slutt i 1991. Selv idag, decennier etter Tredje rikets kollaps, henger de ideologiske restene av den gamle gangeroperasjonen igjen, og det er få steder hvor den ideologiske forvirringen er like tydelig som i tilfellet Finland.
"As the Stanford historian Norman Naimark explains in "Stalin's Genocides", the UN's definition of genocide was deliberately narrow: "Acts committed with the intent to destroy, in whole
or in part, a national, ethnical, racial or religious group."
This was because Soviet diplomats had demanded the exclusion of any reference to social, economic, and political groups. Had they left these categories in, prosecution of the USSR for the murder of aristocrats (a social group), kulaks (an economic group), or Trotskyites (a political group) would have been possible."
Anne Applebaum, The New York Review of Books 11/11 2010
Good guys and bad guys
En ettermiddag våren 2008 spaserte jeg i sentrale Jerusalem sammen med min venn Leslie Fuchs. Vi snakket om Holocaustsenteret Yad Vashem som jeg hadde besøkt dagen før, og plutselig sa Leslie: "Det der med Holocaust vedkommer ikke meg så veldig, egentlig."
"Hva mener du med det," stusset jeg.
"Vel, vi er jo finske jøder, så familien min var ikke berørt," svarte Leslie, og så fortalte han om onklene sine som var med og sloss for sitt land i såvel vinterkrigen som i fortsettelseskrigen.
Det var nemlig et av Mannerheims vilkår, at når Finland inngikk i våpenbrorskap med Nazityskland, måtte ikke de finske jødene komme til skade.
I sommernummeret for 2006 av Jewish Quarterly (nummer 202) skriver Rachel Bayvel om dette:
Consider the paradoxes. Finland fought on the German side (although it always refused to call itself an ally and insisted that it was only a co-belligerent). Yet it refused to deport, persecute or even discriminate against its Jewish population. And the country even behaved humanely towards Jewish prisoners of war.
Even stranger, Jewish soldiers fought in the Finnish ranks as equals - thereby, inevitably, helping the Germans achieve some of their war aims. Yet in doing so, I will argue, they also served Jewish interests. This article explains the background to these startling anomalies
(...)
By August 1941 the Finnish troops under the command of Marshal Mannerheim had managed to regain the lost territories and almost reached the pre-Winter War border, securing positions on the shores of Lake Ladoga, on the Karelian Isthmus and on the Svir river. It was here the front stabilized until the summer of 1944 - something which allowed Finnish troops to play a crucial role in the further course of fighting between the Germans and Russians.
Despite the presence of German troops in Finland and the German command and Gestapo in Helsinki, Finland rejected Hitler's demands to introduce anti- Jewish laws. Neither in Finland nor in the occupied parts of the USSR were Jews persecuted. Himmler twice came to Finland and tried in vain to persuade the Finnish authorities to deport the Jewish population. Only in a single case, near the start of the war, did the head of the Finnish police agree to extradite eight Jews without Finnish citizenship, seven of whom were immediately murdered.
(...)
On 6 December (Independence Day) 1944 President Mannerheim visited the
Helsinki synagogue, took part in a commemorative service for the Jewish soldiers who had died in the Winter and Continuation Wars and presented the Jewish community with a medal.
It was because of Mannerheim that Finland remained an independent state, unlike the many East European countries which became satellites of the Soviet Union. Finnish Jews continued to have every opportunity to live as a vibrant community or to emigrate to Israel.
Det var et risikabelt grep av lille Finland å alliere seg med Nazityskland for å forsvare seg mot Sovjet. Et selvforsvarsgrep, som i ettertiden uavlatelig er blitt drøvtygget og analysert. Den stående innvendingen er at det var galt av Finland å gå sammen med tyskerne, for finnene var jo ikke nødt til å handle som de gjorde, de hadde nemlig et valg. Som den svenske journalisten Henrik Arnstad skriver i boken "Skyld":..."Dermed gjenstår to alternativer. Enten fortsatt nøytralitet. Eller Nazi-Tyskland."
Fra svenskt ståsted var dette kanskje en rimelig tankegang, ihvertfall i 1941. I ettertid vet vi imidlertid at 'nøytralitet' med største sannsynlighet var det samme som okkupasjon; finnens valg sto med andre ord mellom å bli okkupert av Sovjetunionen og å prøve å bevare sin frihet. Deres 'skyld' er at de ønsket å forbli et fritt demokrati.
I bakspeilet skulle det virke ganske uproblematisk at et demokratisk, lite land ønsker å forsvare seg mot en invaderende, totalitær stormakt. Men det er forbausende mange historikere og synsere som i likhet med Arnstad mestrer balanseakten å sette spørsmålstegn ved finnenes valg ved å godhetserklære, eller ihvertfall OK-erklære Sovjetunionen. Det store antallet døde under Sovjetregimet utgjør ingen hindring for denne OK-erklæringen; det er som om Sovjets ofre blir vurdert med en annen matematikk, liksom prissatt i en annen valuta, enn andre ofre. Som om matematikken er modifisert i lyset av den historiske nødvendighet. Eller kanskje er det enda enklere, kanskje handler det om basal prosentregning. Som en gammel AKPml-er en gang betrodde meg: "kameratene sier at Stalin var 30 % dårlig og 70% god."
Dette har smak av det klassiske patriarkale skjemaet: vinneren alltid er god, eller ihvertfall mindre ond enn den som tapte. Men det var jo ikke på grunn av verdifellesskap som Sovjetunionen ble alliert med vestmaktene, men takket være at Hitler på tvers av Molotov-Ribbentropp-pakten gikk til angrep. Det er en edruelig tanke at en stor del av de norske kommunistene var tyskvennlige - altså nazistvennlige - fram til det øyeblikk da Hitler gikk til angrep på Sovjetunionen! For i tråd med den historiske matematikkregelen var Sovjets venner også deres venner.
I 1945 var russerne altså blant de seirende, det vil si blant "the good guys", og i den etterfølgende mentale mølja kunne de rasjonalisere angrepene på Finland, okkupasjonen av Baltikum, trusselen og kontrollen av det østeuropeiske blokket.
Ikke nok med det, ved våpenstillstanden med de allierte måtte finnene stille krigsforbrytere for retten. Ifølge de allierte omfattet dette også de som hadde ansvar for at Finland hadde havnet i krig mot Sovjetunionen. Det ble opprettet en kommisjon som utredet Finlands utenrikspolitikk fra 1938 av, og konklusjonen var at den finske riksdagen i stort sett hadde godkjent regjeringens politikk, så det forelå ingen handlinger som kunne bli vurdert som kriminelle.
Kravet om å straffe de ansvarlige sto igjen, med det resultat at medlemmer av regjeringen som hadde sittet ved makten ved begynnelsen av
Fortsettelseskrigen, ble dømt til fengselsstraff. Molotov-Ribbentrop-paktens planer for Sovjetunionen ble altså i det store hele gjennomført, med kun svake protester fra den demokratiske omverden.
Det var det akk så nøytrale Sverige som umiddelbart de jure aksepterte annekteringen av de baltiske stater; og dessuten i 1945 utleverte baltiske flyktninger til Sovjetunionen, i den såkalte Baltutlämningen(10).
Og det var den (sosialdemokratiske) svenske utenriksministeren Sten Andersson som ved et besøk i Estland i 1989 uttalte de bevingede ord "Estland är inte ockuperat". De svenske sosialdemokratene sto fast ved dette standpunktet helt til 1991, og i en tale ved Arbetarrörelsens Fredsforum i maj 1990 uttalte samme Sten Andersson at: "Förändringarna i Östeuropa får aldrig uppfattas som en förödmjukelse eller som ett nederlag för Sovjetunionen."
I motsetning til de baltiske statene klarte Finland tross alt å bevare sin frihet. Landet ble skadet og plyndret, men det forble autonomt, og unngikk decennier av deportasjoner, folkemord, sivilisasjons- og miljø-ødeleggelse. Dette vet vi, for vi har facit i hånden: vi vet hva som skjedde i Baltikum og andre land som ble okkupert av Sovjetunionen.
I ettertid er det blitt bekreftet at finnenes forsvar (av Tienhåra og Tali- Ihantala) sommeren 1944, også betød mye for sikkerheten på andre siden av Østersjøen. I 2004, på 60-årsdagen av våpenhvilen, sa den svenske statsministeren Göran Persson:
vi vet att där Röda armén stod vid krigsslutet, där drogs också järnridån i Europa... Det kom att spela en avgörande roll för Sverige under efterkrigstiden.
Kommentarer
Trackback
